Den ultimate opplevelse
ES MOLIA’S ISO

Trening i fjellet

Hva bør din hund kunne gjøre

Fuglehunden har når alt kommer til alt 3 hovedoppgaver:

  1. finne fugl
  2. stå for fugl (stand)
  3. reise fugl

I tillegg ønsker man seg en hund som har jaktlyst, fart, stil, selvstendighet, god søksbredde, revierer, samarbeider med deg som fører/eier og har presisjon i forhold til hvor rypa er. Dette er også viktige kriterier i en bedømmelse på jaktprøver. Dessuten skal hunden forholde seg i ro når rypa letter og du avfyrer et skudd (eller to). Og på toppen av det hele skal hunden fortsatt holde seg i ro når rypa faller og helt til du gir kommandoen apport! Når det er sagt, er det kun snakk om skyting av rype i VK-klassen under såkalte CACIT-prøver og da på høstprøvene.

Ambisjonsnivå og trening

Hvilket ambisjonsnivå har så du for deg og din hund? Dersom du har til hensikt å stille på jaktprøver, er de overnevnte kriterier viktige for å oppnå best mulig resultat. Det betyr at du må trene hunden! Skal du ikke stille på jaktprøver, skal likevel hunden kunne gjennomføre de 3 punktene på best mulig måte for at du skal ha et godt utbytte av fuglehunden. Tross alt har man jo fuglehund for at man skal bruke den på jakt! Eller?

Vi kan i korthet snakke om to typer kategorier for trening:

  1. trening/opptrening av unghund
  2. trening/vedlikeholdstrening av voksen hund

Uansett hva din oppgave er, er det nå en meget stor fordel at grunndressuren sitter inne. Har du slurvet med denne, eller er den ikke god nok, ikke ta med deg hunden i fjellet! Tren grunndressur først. Gleden av å ha en hund som fungerer er så mye større, når du føler at den samarbeider med deg, enn når den jakter for seg selv og gir blaffen i din tilstedeværelse.

Ikke én sannhet

Før jeg i det hele tatt kommer inn på en del forslag om hvordan man kan trene fuglehund i fjellet, er det viktig å vite at det ikke finnes én sannhet om hva som er rett og riktig. Etter mange år i fuglehundmiljøet har jeg erfart at det finnes ulike meninger om så mangt. Så det beste er å ”snoke” litt rundt i litteraturen (derfor synes jeg det er både interessant og viktig å lese bøker) for å finne hva du selv synes passer best for deg og din hund (lynne/psyken på hunden kan jo være viktig).

Dessuten har jeg selv opplevd stor lærdom av å lytte på andre og gjerne erfarne hundefolk. Og da snakker jeg ikke om alder i den forstand om hvor gammel hundeeieren er, men alder i den forstand om han/hun har drevet med fuglehund lenge.

Så det jeg skriver om er egne erfaringer brukt på mine hunder. Med andre ord vil noen være enige i det jeg sier, andre vil mene noe annet. Men slik er det. Slik jeg vet det, er det ingen forskning med entydige resultater om hvordan en hund skal trenes.

[et_pb_image_n10s src=»http://www.fuglehund.net/wp-content/uploads/2016/02/jakt2.jpg» n10s_type=»seattle» title2_overlay=»ES Iso og meg» caption_overlay=»Etter en god økt er det godt med noe snadder…» caption_orientation=»left» show_in_lightbox=»on» image_as_url=»off» button_position=»top-left» mix_blend_mode=»overlay» overlay_orientation=»to right» overlay_orientation_hover=»to right» _builder_version=»3.0.86″][/et_pb_image_n10s]
Endelig, der framme, rett foran nesen.  Nå er det bare å vente på kommandoen!
Fløyte – ikke fløyte

Grunndressuren sitter, du er i fjellet. Har du nå bestemt deg for om du skal bruke fløyte eller kun stemmen? Dette er jo et av ”problemene” som de lærde strides om. Mange synes at det blir så mye fløyting og at det forstyrrer andre. Dessuten skal jo hunden høre etter når jeg gir kommandoer!

På min ES Zappa brukte jeg kun stemme. På ES Iso som jeg nå bruker i jakt og prøvesammenheng, brukte jeg først bare stemme, men fant ut etter kort tid at jeg ville forsøke med fløyte. Hva jeg synes fungerer så godt med fløyte, er at denne på mange måter er nøytral i den forstand at jeg har ”storstemmen” i reserve dersom den ikke skulle lystre fløyta. Synes selv at dette har fungert meget godt. I tillegg rekker fløyta mye lengre ut i terrenget enn stemmen. Og du sparer stemmebåndene dine ganske så mye og jeg synes egentlig det er triveligere med ei nøytral fløyte enn mye av den kaukingen og ropinga etter hunden som man mange ganger kan oppleve. Så for meg er det fløyte!

Men, og det er et men. Bruk den med forsiktighet under jaktprøver. Du skal helst ikke forstyrre makkeren!

Jeg bruker to korte støt for innkalling, og ett langt for sitt. Pass nå på at inntreninga med bruk av fløyte sitter, før du praktiserer fløyta ute i naturen.  Dessuten handler det også her om kontroll. Ikke bruk fløyta dersom du ikke er sikker på at hunden respekterer den. Vil du at hunden skal komme inn, fløyt 1 gang. Kommer den nå ikke, få tak i hunden og korriger den. Har mange ganger opplevd hundeeiere som bruker fløyta ustanselig i sin iver på å få hunden til å komme inn. Det eneste du oppnår er å forsterke en negativ atferd! Hunden lærer seg IKKE til å respektere fløyta.

Uansett, skal du bruke fløyte, skaff deg ei fløyte som høres godt! Og gjerne flere. Jeg må ha ei fløyte liggende både her da det er fort gjort å glemme den når alt skal gå så fort.

Hvor tidlig kan man ta unghunden med opp i fjellet

Egentlig ikke noe svar på dette heller. Gjør dine erfaringer. De lærde strides om dette også. Noen ”jaktprøvekanoner” tar med seg valpen/unghunden tidligst mulig. Jeg har til og med hørt at noen bærer de med seg i sekken ut i terrenget. For husk: du skal ikke slite ut valpen.

Andre sier det er viktig å vente til de er ”moden” nok. Og for disse kan det bety opp mot 10-mnd alderen.

Mine hunder har jeg tatt med meg ut i 6-7 mnd alderen. Forhåpentligvis sitter noe av de mest grunnleggende kommandoer. Men her vil du oppleve individuelle forskjeller på hundene. For eksempel var ES Zappa helt på plass også ute i fjellet fra 6 mnd alderen. Grunndressuren satt godt og vi hadde mange flotte treningsturer allerede fra denne alderen.

Med ES Iso var det annerledes. Tok han ut i samme alder, men opplevde at han hadde et så stort jakttrøkk så tidlig, at han hørte lite på meg selv om jeg mente grunndressuren satt godt inne. Sannsynligvis gjorde den nettopp ikke det! Så etter et par måneder (han var nå 8 mnd), tok jeg han ”ned av fjellet”, og en forsterkning av grunndressuren ble satt inn. Med hell.

Du skal tenke slik at det er bedre med få gode opplevelser, enn mange dårlige. Dessuten, har du vært ute ei stund og tilslutt opplevd et fuglearbeid du er fornøyd med, koble hunden og gå heim eller finn på noe annet å gjøre. Den gode opplevelsen er viktig å ta med seg for din unge venn.

Høsttrening – vintertrening

Det er ikke avgjørende om du trener om høsten eller vinteren. Vi trener i begge perioder når det kommer til stykket. Fordelen med å trene om vinteren, er at valpen/unghunden har lite med andre lukter i naturen som forstyrrer den. Med andre ord vil den kun ha rypelukta å forholde seg til og vil dermed lettere kunne konsentrere seg om denne. Særlig er trening på senvinteren en god periode. Da begynner rypa å finne seg make og den trykker godt.

Om høsten er det normalt sett selvfølgelig mer rype å trene på. Dessuten trykker den godt. Men luktene er mange i naturen nå, og du kan oppleve at den er noe usikker. Men alt dette er jo en del av den erfaringen den skal lære seg.

“Og du sparer stemmebåndene dine ganske så mye og jeg synes egentlig det er triveligere med ei nøytral fløyte enn mye av den kaukingen og ropinga”
Hvordan kan du trene

Bruk vinden

Mine erfaringer er at det er bedre med små, korte og effektive økter, enn å drive på i timevis. Da jeg tok ES Zappa ut i fjellet, var jeg så ivrig at jeg gjerne dro ut i minus 18 grader i høyfjellet for å trene. Dette var selvfølgelig bare tull.

Som sagt, det er helt naturlig for en fuglehund å jakte, finne fugl og stå for denne. Men en ung hund har ingen erfaring med hvordan den kan gjøre dette. Dersom hunden hadde levd i vill tilstand, ville den fått nødvendig ”opplæring” og erfaring gjennom flokken. Nå er det du som utgjør flokken og er dens lederdyr. Så det er på tide at du bruker av dine kunnskaper om jakt!

Biotopen er jo selvfølgelig viktig, men som jeger vet du hvor rypa best liker seg. Jeg tenker derfor mye på vindretningen. Gå slik at hunden har mest mulig motvind i opplæringa. Det er vanskelig nok for valpen/unghunden om du ikke skulle bruke mye tid i medvindssøk. Kryss gjerne mot vinden, få heller noe sidevind enn medvind.

Selvstendighet/samarbeid

Jaktlyst, fart og stil er egenskaper med hunden som du mest sannsynlig ikke kan få gjort noe med. Her spiller arv mye inn.

Men selvstendighet, samarbeid og kanskje delvis søksbredde/reviering kan du ha en innflytelse på. Som nevnt skal hunden samarbeide med deg, det vil si at den skal jakte for deg samtidig som den skal være selvstendig. Det ”skumle” her er at jeg har sett hundeeiere under trening i fjellet som så til de grader har overfokusert på den ene, at det andre har blitt helt ødelagt. Altså at en hund som gjerne ville springe ut har blitt ropt/fløytet på så ofte og mye, at den senere i voksen alder ble redusert til en hund som kun springer rundt føttene på eieren.

Og i motsatt fall har jeg også sett hunder som har fått gjort som den ville i lange klyv innover fjellet uten noen kontroll, og som senere i voksen alder nærmest har jaktet for seg selv uten hensyn til eieren som jeger. Begge tilfeller er like ille.

Selvstendigheten kan opplæres ved at når hunden springer i fjellet og den vil stoppe og se etter deg (og det vil den gjøre mange ganger i sin unge alder), IKKE se på den. Når du merker at den stopper og vil snu seg, snu deg selv bort. Unngå øyekontakt. Etter hvert vil den oppleve at det ikke er noen vits å stoppe for du ser jo ikke på den likevel.

Samarbeid kan opplæres ved at du nå bruker fløyta når du mener at hunden har gått for langt ut. Dessuten bruker jeg ofte i begynnelsen av treningen (også på voksen hund) å stoppe hunden med fløyta, få den til å sitte. Så går jeg bort til den og sier ”bra”, og lar den gå igjen. Jeg kaller den også inn flere ganger før den har rukket å komme unna lengre enn 60 meter. Med andre ord litt fløyte-trening slik at den forstår at jeg har kontroll på den.

Det siste gjør jeg selvfølgelig ikke på valpen/unghunden som skal lære seg selvstendighet. Men går den for vidt ut, da kaller du på den.

Pass gjerne på å ha kontroll med hunden i denne fasen. Ikke la den forsvinne over bakkekammer langt ute. La den vite at den er under kontroll. Det er så lett å vente for lenge med fløyta slik at hunden blir borte og du vet ikke hva den gjør eller hvor den er.

Uansett, dette er en balansegang og du må bruke din egen fornuft for å finne ut når du skal kalle på den, eller når du skal la den gå. Husk det jeg nevnte om at selvstendigheten også kan ødelegges!

Stand!

Endelig, hunden har funnet rype og står i stand. Du går nå rolig opp til den, ikke for nært men gjerne inn litt skrått 5 -6 meter unna den fra siden. Går du opp rett bak og nært inn til hunden, kan den oppleve at du på en måte dominerer den og den kan låse seg noe i reisingen.

Hunden skal nå reise rype på din kommando. Du gir nå ditt ”lystige” og bestemte ”ja”, og hunden reiser rypa presist foran den. Flott hva! Men hva skjer? Den sitter/står jo ikke i ro, men tvert i mot springer av alle krefter etter den rypa uten å høre på din fløyting/roping. Skikkelig forbanna blir du og springer raskt etter, brøler (uten at det ser ut til å nytte), men etter 100 meter oppdager hunden at fuglen er borte og kommer glad og fornøye tilbake til deg. Du tar et kraftig tak i hunden, sleper den tilbake til utgangspunktet og kommandere sitt. Kanskje legger du den ned, mens du står over den og kurer den.

Ja, dette er en situasjon som mange befinner seg i, meg selv medregnet. Alt gikk jo fint frem til rypa lettet. Men det som skjer etterpå er jo ikke ønskelig, og hva gjør vi så. Igjen: de lærde strides.

En for meg kjent hundemann sier at han bryr seg ikke noe om unghunden springer etter rype de første to årene. Det er viktig å få opp en frisk og djerv reis. Å få hunden til å lære å sitte kan gjøres senere. Det er kun et spørsmål om dressur, sier han.

Som sagt, jeg har selv tatt hunden min kraftig etter ettergåing av fugl. Men i min refleksjon er nok dette mer et uttrykk for egen utilstrekkelighet, enn at det er en fornuftig reaksjon. Likevel kjenner jeg mange som gjør nettopp dette. De sier: ”en hund må ha såpass mye psyke at den tåler å bli korrigert slik”.

Vel, dette er hva jeg tror er fornuftig: For en jakthund er det i utgangspunktet naturlig å springe etter byttet. At den skal forholde seg rolig er noe den må tillæres gjennom dressur og erfaring. Den skal erfare at når fuglen flyr, far/mor skyter, da hender det noe som gjør at den ikke trenger å storme etter fuglen. Dersom hunden likevel gjør det, skyldes det ikke god nok grunndressur og den har ikke opplevd nok gode konsekvenser av det som skjer når rypa letter.

Jeg vil hevde at uansett om hunden springer etter rypa, skal den ikke tas for det i fjellet. Ta den med heim og øv grunndressur og provokasjon heime under kontrollerte forhold. En hund som blir tatt hardt i fjellet under en reis-situasjon, kan føre til at du får en treg reiser og i verste fall en som ikke vil reise i det hele tatt.

Du kan også bruke lang-line slik at du kan kontrollere hunden. Husk da på å ikke rykke i bandet slik at det på noen måter blir ubehagelig. I slike tilfeller kan hunden igjen oppleve at det å reise rype fører til en ubehagelighet for den.

Med andre ord, jeg tror ikke på at det har noen som helst positiv effekt at du tar hunden hardt i en fuglesituasjon. Et fuglearbeid skal være en positiv opplevelse for hunden!

Men hva med han som lot hunden springe etter som den ville inntil 2-års alderen for så senere å dressere dette av han? Min personlige mening er at dette er helt unødvendig og mye ekstra-arbeid. Som sagt det er du som leder av flokken som skal lære hunden de rette grepene (i tillegg til hundens naturlige egenskaper). Så dersom du gjør jobben din i opplæringen og i rett rekkefølge, tror jeg at du slipper dette ekstra-arbeidet senere.

Kan også nevne at flere har opplevd problemer med såkalt ringing og blinking av fugl i fuglearbeid. Førstnevnte betyr at hunden står i stand, for så å løse ut av standen og begynne å sirkle rund fuglen. Blinking innebærer at hunden unngår å gå i stand og bevisst forlater fugleområdet. I begge tilfeller tror jeg mye av problemet ligger i at hunden er blitt tatt for hardt i tidligere fuglearbeid. Den forbinder fugl med noe ubehagelig.

Treg reising

Mye av det jeg her har beskrevet, kan føre til at du får en treg reiser av fugl. Husk som jeg har sagt: vi har med en jakthund å gjøre, å reise fugl er en nedarvet egenskap og de fleste bør kunne gjøre dette. At du skulle få en hund som reiser tregt eller overhodet ikke, skyldes feildressur! Jeg har derfor forsøkt ovenfor å beskrive situasjoner som du skal gjøre, og situasjoner som du ikke skal gjøre. I de fleste tilfellene er det store problemet vår egen psyke,- hvem er jeg!

MOTIVATION
TRAVEL