Engelsksetteren i Norge

Engelsksetteren er en av våre 7 raser for stående fuglehunder. Av settertypen (engelsk-setter, hvit og rød irsk-setter, irsk-setter, gordon-setter) er engelsksetteren den eldste. Den har sitt opphav i England og vi kjenner den slik den ble avlet fram av engelskmannen Edward Laverack (1798 – 1877).

I 1825 fikk han av presten Harrison noen «settere» som Harrison selv hadde avlet fram gjennom bruk av spanske jaktspaniels, franske og tyske langhårete hønsefugl-hunder. Lawerack brukte selv de neste 40 år på å avle frem sin egen Lawerack-setter.

Formålet med Lawerack sin interesse for og fremavling av engelsk-setteren, var selvfølgelig hans lidenskapelige interesse for jakt på de skotske ryper. Senere overtok en annen engelskmann, R. Rureell LLlewellin, Lawerack sin kennel.

I følge litteratur (wikipedia) antar man at uttrykket «setter» som hunderase, går helt tilbake til 1700-tallet. «Setter» i denne sammenhengen betyr at hunden skal «sette seg» eller heller «ligge ned» når fugl går på vingene. Dette var nødvendig da jegeren på fuglejakt brukte nett som fangst-metode. Hensikten var å unngå at hunden kom i veien for fangstnettet når dette ble kastet.

Engelsk-setteren vi i dag ser i Norge, er alle etterkommere etter Lawerack og Llwellin sitt avlsarbeide.Ca 800 nye individer avles frem i året og rasen er den mest populære fuglehunden i Norge. I motsetning til i England hvor de har fremavlet 2 typer av engelsk-setteren, en for utstilling og en for jakt, er det kun de jaktlige egenskaper som vi i Norge fremelsker. Vi ser da også at engelsk-setteren er den rase som forsyner seg med de fleste premier på jaktprøvene. Den er sterk, energisk med stor jaktlyst, er elegant i sitt løpesett og meget effektiv.

Engelsk-setteren er en vakker hund hvor hver hund har sitt spesielle særpreg gjennom farvesjatteringer og mønster i pelsen. Når den i tillegg er en meget rolig hund som er svært sosial og vennlig av seg, er det kanskje ikke så rart at den blir foretrukket av de fleste fuglehund-elskere